Hovedregelen i norsk rettskriving er at vi skriver små tall (til og med tolv) med bokstaver:

Større tall skrives med siffer:

I sammenhenger der selve tallene er hovedpoenget (det er det ofte i Nav-tekster), eller der små og store tall står sammen, kan vi bruke siffer – også når vi skriver små tall. Da skiller vi tallet visuelt fra resten av teksten, og det blir lettere å få med seg:

Store tall skrives i grupper på tre og tre siffer, uten komma eller punktum mellom. Firesifrede tall kan også skrives i ett. Det er naturlig å skrive "kroner" eller "kr" etter tallet:

Fødselsnummer skrives i to grupper:

Dato og klokkeslett

Det finnes flere måter å skrive datoer og klokkeslett på. Dette er de skrivemåtene vi anbefaler i Nav. De er best etablert og skaper minst rom for misforståelser.

I løpende tekst skriver vi datoer slik:

Slik skriver vi klokkeslett:

Vi angir lengde på videoer slik:

Telefonnummer

Vi skriver telefonnummer i grupper på to og to siffer – dette gjelder både for mobil og fasttelefon:

800-nummer skrives i tre grupper med tre + to + tre siffer:

Telefonnummer i 116-serien skrives i to grupper på tre og tre siffer:

Telefonnummer på tre, fire og fem siffer skrives i ett:

Vi skal bare bruke forkortelser vi kan regne med at leserne forstår. Vi skal ikke bruke interne forkortelser i eksterne tekster.

Se Språkrådets offisielle liste over godkjente forkortelser.

Vanlige forkortelser – med punktum

Forkortelser for mål, vekt og myntenhet – uten punktum

På norsk skriver vi egennavn med stor forbokstav og fellesnavn med liten:

Titler og stillingstitler skal ha liten forbokstav, også i signaturer, e-post-signaturer og på visittkort:

Offentlige virksomheter med navn som består av flere ord, skal bare ha stor forbokstav i det første ordet:

Navn på lover og forskrifter skrives med liten forbokstav – dette gjelder både kortformen og den lange, offisielle lovtittelen:

Dette gjelder også traktater og konvensjoner:

Men når forleddet er et egennavn, skal det være stor forbokstav:

Merk også at Grunnloven skrives med stor forbokstav.

Når punktene er fullstendige setninger, skal det være stor forbokstav og punktum til slutt.

For at Nav skal gi deg erstatning, gjelder blant annet disse vilkårene:

Når punktene ikke er fullstendige setninger, skal det være liten forbokstav og ikke punktum.

For å få dagpenger må du

Det skal bare være kolon etter innledningsordene hvis du ville ha satt kolon der i vanlig løpende tekst.

Tankestrek og bindestrek er to forskjellige tegn og har ulike bruksområder. Tankestreken (–) er lengre enn bindestreken (-).

Bindestrek

Tankestrek

Vi bruker tankestrek til å utheve en tilføyelse eller et innskudd i setninger og i overskrifter (med mellomrom på hver side av tankestreken):

Vi bruker også tankestrek mellom ytterpunkter i tid og rom, og mellom andre motpoler (uten mellomrom på hver side av tankestreken):

Ulike måter å få fram tankestrek på

Vi skriver meningsbærende lenketekster slik at leseren forstår hvor lenken fører til.

Les mer om god praksis for å skrive menyer, knapper, lenker og feilmeldinger her på Aksel, eller i KS sin veileder for klart språk i digitale løsninger.

Her har vi samlet de viktigste skrivereglene for henvisninger til lover og regelverk. Du finner flere regler på Språkrådet sine nettsider om lovhenvisninger.

Stor eller liten forbokstav?

Navn på lover og forskrifter skrives med liten forbokstav. Dette gjelder både kortformen og den lange, offisielle lovtittelen:

Fullstendig tittel eller kortform?

I ikke-juridiske tekster bruker vi den offisielle kortformen av lovnavnet, for eksempel folketrygdloven og forvaltningsloven.

Vi skal ikke bruke forkortelser av lovnavnet når vi henviser (ftrl, stl, aml). Det finnes ikke noen offisiell liste over lovforkortelser, og ikke alle lover har en offisiell forkortelse. Det er uansett mest leservennlig å ikke bruke disse forkortelsene, som er fremmed for mange.

Ordlyd i lovhenvisninger

Vi kan bruke ulike formuleringer når vi henviser til lover og regler. Det er ganske vanlig å bruke forkortelsen jf. (jamfør). Vær likevel oppmerksom på at jf. kan være ukjent for mange lesere, og at det finnes andre gode formuleringer. Ofte er verbet se et godt alternativ:

I vedtak kan vi formulere lovhenvisningen slik:

Tegnsetting i lovhenvisninger

Når vi henviser til paragrafer, bruker vi tegnet §. Det skal være mellomrom mellom tegnet og tallet:

Når vi viser til flere paragrafer, bruker vi vanligvis to paragraftegn:

Når vi viser til en kombinasjon av kapittelnummer og paragraf, skrives det slik:

Når vi viser til avsnitt (tidligere ledd) og setning (tidligere punktum), bruker vi bokstaver:

Når vi viser til et bokstavpunkt i en paragraf, skal ordet bokstav være med:

Nynorsk eller bokmål?

Når vi henviser til den lange, offisielle lovtittelen, bruker vi målformen loven er skrevet i:

Når vi henviser til den offisielle korttittelen, kan vi enten bruke målformen som loven er skrevet i, eller samme målform som teksten vi selv skriver. Det siste er mest vanlig:

Det norske kommaet er et lesetegn, som først og fremst skal gjøre det lettere å forstå hva som henger sammen. Komma skiller for det meste mellom setninger, altså helsetninger og leddsetninger.

Det skal også være komma i oppramsinger, ved forklaringer og presiseringer, og ved svarord, tiltaleord og utrop:

Se også Språkrådet sine nettsider om kommaregler.

Dette er de fem viktigste kommareglene:

Alltid tegn foran men, enten komma eller punktum

Tips! Se etter: men

Komma mellom helsetninger som er bundet sammen med og, eller, men og for

Tips! Se etter: og, eller, men, for

Komma etter en leddsetning som står først i en helsetning

Tips! Se etter: at, dersom, fordi, hvis, når, da, hvordan, hvilken, som

Merk at det ikke skal være komma etter infinitiv (med å)

Tips! Se etter: å

Komma etter innskutt leddsetning (særlig som-setninger, også der som er utelatt)

Tips! Se etter: som

Komma mellom leddsetninger

Tips! Se etter: at, dersom, fordi, hvis, når, da, hvordan, hvilken, som

Smilefjes og emojier er en vanlig del av språket i daglig kommunikasjon og sosiale medier. Smilefjes og emojier kan hjelpe oss å uttrykke empati og følelser i tekst. Vi bruker dem for å vise hvordan det vi skrives, skal tolkes, og for å regulere den sosiale relasjonen mellom avsender og mottaker.

Når vi skriver på vegne av Nav, skal vi likevel være forsiktige med bruk av emojier, siden de kan tolkes ulikt. Vi kan bruke emojier i innlegg på sosiale medier, i e-post og chat der det passer, og der vi kjenner mottakeren godt. Vi bruker ikke emojier i mer formell kommunikasjon, for eksempel brev og vedtak.

Eksempler:

Det er mange som lurer på om det er greit å bruke begrepet «bruker» i Nav. Vi bruker ordet i to ulike sammenhenger:

Vær likevel oppmerksom på dette:

Det nye pronomenet «hen» ble tatt inn i norsk rettskrivning i 2022. «Hen» brukes i to ulike sammenhenger.

1) «Hen» kan brukes som kjønnsnøytralt pronomen for enkeltpersoner som ikke ønsker å bli omtalt som «han» eller «hun»: Forfatteren er fra Oslo. Hen er født i 1991.

2) «Hen» kan også brukes for å vise til en tenkt person når kjønn ikke er relevant, som et alternativ til å si «han eller hun»: Hvis studenten blir tatt i fusk, kan hen bli utestengt fra studiestedet i fem år.

Det er fortsatt mest vanlig å bruke «han eller hun» framfor «hen» som kjønnsnøytralt uttrykk (betydning 2). Men nå kan vi altså bruke «hen» hvis vi vil det, så det er opp til dere som skriver.

Eksempler: